SPRANG, IGJEN.

Idag har vi møkket vekk litt hestemøkk og lagt det på jordet, for der skal det bli beite til hestene neste år, så da er det viktig vi hjelper til, eller hva? Deretter det tok vi inn hestene og pusset dem, bestemte oss for å hoppe og satte derfor ut Huldre, for å ta oss av Faxi først. Etter et par runder rundt jordene med litt dressur, hoppet jeg et par ganger over de tre kavalettene våre. Han var usannsylig treg, derfor løp jeg inn i stallen og hentet en pisk. Noe jeg aldri før har brukt på ham, og det kunne en merke. Han stoppet, steilet og hoppet rundt et par ganger, og når jeg prøvde få ham til å stå stille, gjorde jeg selvsagt saken verre ved å veive med pisken ved et uhell. Etter et par minutter gav han opp det, og prøvde heller å springe sin vei. Greit det, så jeg førte ham mot hinderne. Denne gangen gikk det raskere, men han hoppet litt tidlig. Etterpå la jeg pisken fra meg og hoppet en gang til, og holdt ham litt, så den siste gangen gikk det helt supert, hoppet i akkurat passe tid og alt. Så da sa jeg det var greit, og skrittet av.
Etter at jeg hadde satt ham ut, gitt ham litt mat og ryddet litt, så jeg mamma hoppe et par ganger, før hun spurte meg om jeg ville prøve Huldre. Ja ok, sa jeg, selv om jeg ikke var sikker på om jeg turte. Fy flate, det gikk fort. Ikke bare det, det kjentes ut som om han hoppet en halv meter over hinderne. Til tross for det, knakk han ene bommen. Jeg har ingen aning om hvordan det skjedde, men det skjedde. Når jeg skulle skritte av, var jeg vant til å la Faxi gå på lange tøyler, men Huldre grep anledningen til å styrte opp skogsstien i vill galopp, som jeg ikke klarte stoppe. Flott, så jeg måtte bare la ham galoppere opp. Så skrittet vi av og nå har det ikke skjedd noe mer spennende.